Kjære Dagbok

Romeo og Julie, oppgave c)

Kjære dagbok

I dag har vært min lykkedag. Aldri før har jeg følt en så merkelig følelse, vakker og mystisk. Jeg har møtt en mann, mannen i mitt liv. En mystisk flue på en vegg, så fjern men samtidig så nær. Du synes det høres bra ut ja kjære dagbok, jeg vet!

Han satt der, alene, i stillhet og mørke. Men på en eller annen måte lyste rommet opp. Sjarmen og gløden fra denne mann, var så sterk. Et blendende lys som ikke var til å unngå. Trukket stadig nærmere det vakre lyset, ble jeg fortryllet bort i hans blikk. Et blikk så vakkert folk kunne drept for. Følelsen av å drømme meg bort i en egen eventyrlig verden var helt fortryllende. Men det som skulle være min beste drøm for evig og alltid, viste seg å være sann.

I stillhet sto vi der, alene i rommet. De andre var i festsalen og danset, men vi, to fortapte sjeler, var samlet i stillhetens rom. I et rom mørkt som natten, men samtidig lyst som dagen, ble vi ført til hverandre. Våre sjeler smeltet sammen til en harmoni av velvære og lykke. Vi skjønte at dette kom til å vare…

Hans pust, så frisk å stille, tok plass i det stille rommet. En lengsel etter kjærlighet ble borte, jeg kunne kjenne hjertet mitt hoppe opp og ned. Blod strømmet raskere enn aldri før inne i meg, den røde fargen tok straks plass i mine kinn.

Forsiktig strøk han sin myke hånd over mine kinn med en barmhjertighet ingen andre bærer. Ved en magisk berøring kjente jeg hans fingre røre min hud. Stille sto vi der, alene, uten ord. Men likevel forsto vi hverandre som søsken, som om vi alltid hadde kjent hverandre.

Romeo er hans navn. På en side noen bokstaver som til sammen danner et ord, men på en annen side noe så gjennomtenkt og klokt. Hver gang navnet svever rundt mine ører, merkes en helhet, en trygghet. Ikke rart han bærer sitt navn tett bevart, for hvem vil vel rive det ut av en slik god mann.

Romeo, vi to…